Barn på krisesenter

Barn hadde flere opphold på krisesenter i 2024 enn noe år mellom 2014 og 2023

I 2024 registrerte krisesentrene 1 998 opphold av barn, som er det høyeste siden registreringen av barn startet i 2014. Dette er en økning fra både 2022 og 2023, og det var betydelig flere opphold i 2024 enn i 2020 og 2021. At det var færre opphold i 2020 og 2021, bør ses i sammenheng med koronapandemien.

1 704 barn bodde på et krisesenter i 2024. Dette er en økning fra 1 544 barn i 2023, 1 482 barn i 2022 og 1 442 barn i 2021.

12 prosent var tidligere beboerbarn

12 prosent av barna (197 barn) hadde vært beboere på et krisesenter før sitt første opphold i 2024. Andelen barn som hadde vært beboere tidligere, har variert mellom 11 og 18 prosent i årene 2019–2023 (12 prosent i 2019, 18 prosent i 2020, 15 prosent i 2021, 11 prosent i 2022 og 14 prosent i 2023).

De fleste barna som hadde vært beboere også før 2024, hadde ett tidligere opphold (82 prosent). 16 prosent hadde 2 eller flere tidligere opphold (for 1 prosent var usikkert hvor mange tidligere opphold barnet hadde hatt).

For 1 prosent av barna var det krysset av for at de hadde benyttet dagtilbudet ved et krisesenter før det første oppholdet i 2024. Dette gjaldt 2 prosent i 2023 og 1 prosent i 2022. Av barna som hadde vært beboere eller dagbrukere ved et krisesenter før sitt første opphold i 2024, var 4 prosent i kontakt med et senter for første gang i 2024. For 41 prosent av barna var første kontakt i 2023, 32 prosent hadde første kontakt for 2–5 år siden, og 23 prosent hadde første kontakt for mer enn 5 år siden.

Barnas opphold varte i gjennomsnitt i 29 døgn

Et gjennomsnittlig opphold av barn varte i 29 døgn, 1 døgn lengre enn gjennomsnittet i 2023.

Siden 2021 har det vært mulig å registrere avbrudd i oppholdene, noe som innebærer at barnet har overnattet andre steder enn på krisesenteret under deler av omsorgspersonens opphold. Krisesenteret kan likevel ha gitt bistand til barnet også de dagene det ikke overnattet der. Det ble registrert avbrudd ved 332 opphold av barn i 2024, og i gjennomsnitt hadde disse barna 14 døgn med avbrudd. Merk at det kan være flere avbrudd i løpet av et opphold, og at avbruddene derfor ikke nødvendigvis er sammenhengende.

På grunn av muligheten til å registrere avbrudd, må gjennomsnittslengden på oppholdene sammenlignes med varsomhet dersom det sammenlignes med årene før 2021. Dersom vi ser bort fra avbruddene, øker gjennomsnittslengden til 32 døgn i 2024. Dette er 2 døgn lengre enn i 2023, like lenge som i 2022 og 2021, og 1 døgn lengre enn i årene 2018–2020.

Et barneopphold var i snitt 1 døgn lengre enn et voksenopphold. Dette kan ses i lys av at voksne som hadde med barn på sentrene, i gjennomsnitt bodde der lengre enn de som ikke hadde med barn. Dette er et mønster som vi også har funnet tidligere år. Oppholdene til voksne som hadde med seg barn under 18 år, varte i gjennomsnitt i 34 døgn. Til sammenligning var gjennomsnittslengden på oppholdene til voksne beboere som ikke hadde med seg barn under 18 år, 25 døgn.

Økning i antall overnattingsdøgn

Barn hadde totalt 58 442 overnattingsdøgn på krisesentrene i 2024. Dette er en betydelig økning fra antall overnattingsdøgn i 2023 og 2021, og noe høyere enn i 2022.

Halvparten av barna var eldre enn 5 år

Gjennomsnittsalderen til barna som bodde på krisesenter var 7 år. Dette er det samme som i 2023, i 2021 og i 2020. I 2022 var gjennomsnittsalderen 6 år, mens den var 8 år i 2019. Aldersfordelingen blant barna som bodde på krisesentrene i 2024 var omtrent lik som i årene 2019–2023.

Det var omtrent like mange jenter og gutter blant barna som bodde på krisesenter i 2024.

6 av 10 barn hadde innvandrerbakgrunn

59 prosent av barna, 929 barn, hadde innvandrerbakgrunn. Andelen har variert mellom 57 prosent og 62 prosent i årene fra 2018 til 2024. Andelen med innvandrerbakgrunn er omtrent den samme blant de voksne beboerne (61 prosent).

11 prosent av barna hadde funksjonsnedsettelse

10 prosent av barna (153 barn) hadde én eller flere funksjonsnedsettelse. Dette er en betydelig mindre andel enn blant de voksne beboerne (38 prosent).

Den vanligste formen for funksjonsnedsettelse hos barn var ulike kognitive funksjonsnedsettelser som for eksempel autisme, ADHD, Tourettes og hukommelsesvansker.

8 prosent av barna med funksjonsnedsettelse hadde andre funksjonsnedsettelser enn det som er vist i figuren. Her oppgir flere at barnet er under utredning.

Mange barn opplevde brudd i barnehage- eller skolegang under oppholdet

82 prosent av barna i alderen 1–5 år gikk til vanlig i barnehage den første gangen de overnattet på et krisesenter i 2024. Til sammenligning gikk 94 prosent av alle barn i Norge i alderen 1–5 år, i barnehage i 2024. Andelen barn som gikk i barnehage, var med andre ord mindre blant barna som bodde på krisesenter enn blant den øvrige befolkningen. Andelen barn som gikk i barnehage, var med andre ord mindre blant barna som bodde på krisesenter enn blant den øvrige befolkningen.

Ved 55 prosent av oppholdene til barna som til vanlig gikk i barnehage, medførte krisesenteroppholdet enten helt eller delvis brudd i barnehagegangen. Dette er omtrent likt som i årene 2020–2023, da andelene lå på mellom 53–57 prosent.

42 prosent av barna fortsatte i samme barnehage som før oppholdet, mens 3 prosent fortsatte i en annen barnehage.

Til sammen 44 prosent av oppholdene til skolebarn medførte enten fullstendig eller delvis avbrudd i skolegangen. Andelen er nokså lik som i 2023 (42 prosent), men 8 prosentpoeng høyere enn i 2022 og 2021. Dette er den høyeste andelen siden tidsserien for spørsmålet startet i 2014. Ved 53 prosent av oppholdene fortsatte barna på samme skole, mens de ved 3 prosent av oppholdene fortsatte på en annen skole. Andelen opphold hvor barna fortsatte på samme skole, var litt lavere enn i 2021–2023 (mellom 56 og 61 prosent), og omtrent tilsvarende som i 2020 (54 prosent). 22 prosent av skolebarna fortsatte ikke på skolen i det hele tatt under oppholdet. Tilsvarende andel var 19 prosent i 2023 og i 2020–2021, og 16 prosent i 2022.

Et gjennomsnittlig avbrudd i skolegang varte i 9 dager

Et gjennomsnittlig avbrudd i barnas skolegang varte i 9 dager, 1 dag mer enn i 2023 og 2022. For barnehagebarn varte avbruddene i gjennomsnitt i 15 dager, 2 dager mer enn i 2023 og 1 dag mer enn i 2022.

Barnets sikkerhet var oftest årsak til avbrudd i barnehage- eller skolegang

Tilsvarende som tidligere år, var sikkerheten til barnet den vanligste årsaken til at barn helt eller delvis måtte avbryte barnehagegangen, fulgt av avstanden til barnehagen. Avstand til barnehagen ble oppgitt som årsak til en større andel av avbruddene enn i 2023, mens manglende transportmuligheter ble oppgitt ved en mindre andel av avbruddene enn i 2023. Ved 6 prosent av oppholdene ble det oppgitt andre årsaker, blant annet ble det nevnt flytting og usikkerhet rundt samvær.

Hensynet til barnets sikkerhet var også den klart vanligste årsaken til avbrudd i skolegang, tilsvarende som tidligere år. Dernest var avstand til skole, og tid til organisering av videre skolegang, de vanligste årsakene til avbrutt skolegang. Avstand til skolen var en vanligere årsak til avbrudd i 2024 enn i 2023. Ved 5 prosent av oppholdene ble det oppgitt andre årsaker til avbruddet, blant annet skolevegring og behov for ro / avklaring av situasjonen.

Psykisk og fysisk vold de vanligste voldserfaringene

I 2024 gjorde krisesentrene for første gang en egen registrering av barnas voldserfaringer, i tillegg til registreringen som gjøres om vold mot brukernes barn for de voksne beboerne og dagbrukerne. Merk at opplysningene om vold mot barn, noen ganger er oppgitt av en foresatt – dette gjelder spesielt de yngste barna. I tillegg til opplysningene som er registrert om vold mot barna, har barna som bor på krisesenter vanligvis hatt en vanskelig situasjon hjemme over tid, og selv om de ikke er «direkte» utsatt for vold, kan de ha vært vitne til vold mot familiemedlemmer. Man bør også ta forbehold om at de voksne som oppgir opplysningene på vegne av barna, ikke nødvendigvis er klar over hva barna har fått med seg av volden.

De vanligste formene for vold som det ble oppgitt at barna var utsatt for, var psykisk vold, fysisk vold og trusler. 46 prosent av barna var utsatt for psykisk vold, 16 prosent for fysisk vold og 12 prosent var utsatt for trusler. Dette er også de vanligste formene for vold som voksne beboere var utsatt for. Dersom vi sammenligner dette med tallene for voksne beboere som hadde med seg barn på senteret, ser vi at det for 34 prosent av de voksne beboerne med barn er oppgitt psykisk vold mot brukerens barn, for 16 prosent er det oppgitt fysisk vold mot brukerens barn og for 7 prosent er det krysset av for trusler om vold mot brukerens barn. For 1 prosent av barna var det oppgitt seksuell vold. 2 prosent av de voksne beboerne som hadde med barn til senteret, oppga seksuell vold mot barn.

Mange av barna hadde opplevd vold mot en forelder. For 73 prosent var det oppgitt psykisk vold mot en forelder, mens det for 50 prosent var oppgitt fysisk vold mot en forelder og for 27 prosent trusler om vold mot en forelder.

7 prosent har oppgitt andre voldserfaringer, der nevnes oftest vitne til vold (mot for eksempel annen familie, søsken eller forelder).

De vanligste formene for bistand var tildeling av primærkontakt og gjennomføring av velkomstsamtale

Tilbudet som krisesentrene gir, skal så langt det lar seg gjøre tilpasses slik at det imøtekommer de individuelle behov som blant annet barna på krisesenter har (krisesenterloven § 3). Ved 97 prosent av oppholdene ble det gitt én eller flere typer bistand til barna som bodde på krisesenter. De vanligste formene for bistand var tildeling av primærkontakt og gjennomføring av velkomstsamtale/informasjon om krisesentertilbudet og om hvorfor barnet var der. Dette har vært de vanligste formene for bistand de siste årene.

Det følger av forpliktelsene i forskriften om fysisk sikkerhet på krisesentrene at det skal foretas en kartlegging av trusler/beskyttelsesbehov. Totalt var det gjennomført en slik systematisk kartlegging ved 53 prosent av oppholdene. Dette er omtrent samme andel som i 2023 (54 prosent) og i 2022 (55 prosent) – men en noe mindre andel enn i 2021, da det ble gjennomført en slik kartlegging ved 60 prosent av oppholdene. Ved 51 prosent av oppholdene ble kartleggingen gjennomført i regi av krisesentret, og ved 18 prosent av oppholdene ble den gjennomført i regi av andre. Ved noen opphold var en slik kartlegging både gjennomført i regi av krisesenteret og i regi av andre, og dette gjaldt 16 prosent av oppholdene.

Det ble gjennomført en systematisk kartlegging av hjelpebehov ved 53 prosent av oppholdene, omtrent tilsvarende som i 2023 (52 prosent) og i 2022 (54 prosent). Merk at sentrene kan ha god oversikt over barnas situasjon og hjelpebehov også når det ikke gjennomføres en systematisk kartlegging. Ved 45 prosent av oppholdene hadde krisesentrene utarbeidet en plan for oppfølging mens barna var på sentrene.

Ved 38 prosent av oppholdene ble det gjennomført samtale uten mor/far til stede, og ved 36 prosent av oppholdene ble det gjennomført samtale med mor/far til stede.

Ved 40 prosent av oppholdene deltok barna på fritidsaktiviteter i regi av krisesenteret, og ved 21 prosent deltok de på fritidsaktiviteter i regi av andre. Andelen som deltok i fritidsaktiviteter i regi av andre, var på høyde med det siste året før koronapandemien (20 prosent i 2019), mens andelen som deltok i fritidsaktiviteter i regi av krisesenteret, fortsatt lå litt under dette nivået (44 prosent i 2019). Ved 13 prosent av oppholdene deltok barna i grupper for barn, og ved 4 prosent av oppholdene deltok krisesentrene i samarbeidsgrupper rundt barnet.

Ved 3 prosent av oppholdene mottok barna andre typer bistand; her oppgir krisesentrene blant annet barnepass og lek, leksehjelp, samarbeid med andre tjenester (f.eks. barnevern og advokat) og skyss/følge til fritidsaktiviteter og tannlegebesøk.

Mottatt bistand har sammenheng med barnas alder

Hvilken type bistand som ble gitt, henger sammen med hvor gamle barna var da de oppholdt seg på krisesenteret. Det var mer vanlig å gi bistand som omhandler samtaler og informasjon (velkomstsamtale, samtale med og uten mor/far til stede), ved oppholdene til barn i alderen 6 år og eldre, sammenlignet med oppholdene til barn under 6 år. Ved 87 prosent av oppholdene til barn som var 6 år eller eldre, hadde barna enten fått velkomstsamtale eller samtale med eller uten mor/far til stede. For barn under 3 år ble det ved 23 prosent av oppholdene gitt en av disse formene for bistand, mens det ble gitt ved 69 prosent av oppholdene til barn i alderen 3–5 år.

Andelen opphold der barna ikke mottok noen bistand, er størst blant de yngste barna. Ved 6 prosent av oppholdene til barn i alderen 0–2 år, ble ingen bistand gitt. Denne andelen var litt lavere enn i årene 2019–2023 (8–10 prosent). Det ble gitt minst én form for bistand ved nesten alle oppholdene til barn som var 3 år eller eldre (98–99 prosent).

Fritidsaktiviteter i regi av krisesentrene var vanligst under oppholdene til barn i alderen 6–10 år. Ved knapt halvparten (48 prosent) av oppholdene til barn i denne aldersgruppen, deltok barna på fritidsaktiviteter i regi av krisesentrene.

Barnevernet var ofte involvert

Det ble opprettet kontakt med minst én annen hjelpeinstans i løpet av 52 prosent av oppholdene til barn. Ved 69 prosent av oppholdene var det opprettet kontakt med minst én annen instans i forkant av oppholdet.

Barnevernet var den klart vanligste instansen å være i kontakt med – ved 81 prosent av oppholdene var det enten opprettet kontakt med barnevernet før oppholdet eller det ble opprettet kontakt med barnevernet under oppholdet.

• Ved 57 prosent av oppholdene var det opprettet kontakt med barnevernet før oppholdet, mens det ved 44 prosent av oppholdene ble opprettet kontakt med barnevernet mens barna bodde på krisesenteret.
• Ved 20 prosent av oppholdene var kontakt med barnevernet opprettet både forut for oppholdet og under oppholdet.
• Det vil si at det ved 24 prosent av oppholdene ikke var opprettet kontakt med barnevernet tidligere, men kontakt ble opprettet under oppholdet. Ved 37 prosent av oppholdene var det opprettet kontakt med barnevernet forut for oppholdet, uten at det ble opprettet kontakt under oppholdet.

Nest etter barnevernet, var politiet den vanligste instansen å være i kontakt med. Ved totalt 35 prosent av oppholdene var det opprettet kontakt med politiet: Ved 25 prosent av oppholdene var det opprettet kontakt med politiet før oppholdet, og ved 18 prosent ble kontakt opprettet med politiet under oppholdet, mens det ved 7 prosent av oppholdene ble opprettet kontakt med politiet både før og under oppholdet.

Det var også relativt vanlig at kontakt med helsestasjon eller helsesykepleier var opprettet før barnas opphold (opprettet før 16 prosent av oppholdene).

Under 3–6 prosent av oppholdene ble det opprettet kontakt med barnehus, helsestasjon/helsesykepleier og barnets bistandsadvokat. Kontakt ble sjeldnere opprettet med andre kommunale lavterskeltilbud, BUP og PPT. Ved 5 prosent av oppholdene ble kontakt med andre instanser (enn de som vises i figuren) opprettet under oppholdet, mens det ved 2 prosent var opprettet kontakt med andre instanser før oppholdet. For kontakt under oppholdet er det barnehage og skole som oftest blir nevnt i de åpne svarene, fulgt av blant annet flyktninginstans/-tjenester og fastlege. For kontakt før oppholdet er det færre som oppgir kontakt med barnehage og flere som oppgir familievernkontor – ellers er bildet nokså likt.

Barnet hadde samvær med voldsutøver ved 1 av 3 opphold der voldsutøver var mor eller far

Ved 33 prosent av oppholdene der voldsutøver var mor eller far, hadde barnet samvær med voldsutøveren i løpet av oppholdet på krisesenteret. Andelen er 5 prosentpoeng lavere enn i 2023, men omtrent på nivå med foregående år (33 prosent i 2022, 31 prosent i 2021, 31 prosent i 2020 og 32 prosent i 2019). Ved 21 prosent av oppholdene hadde barnet samvær med voldsutøveren uten tilsyn, mens det ved 14 prosent av oppholdene var samvær med tilsyn.

Andelen som hadde samvær med voldsutøveren under oppholdet, var litt større blant barn i alderen 0–5 år enn blant de som var 6 år eller eldre. Det var særlig mindre vanlig at barna som var 6 år eller eldre hadde samvær med tilsyn, sammenlignet med yngre barn. Også tidligere år har det vært en sammenheng mellom barnas alder og samvær med voldsutøveren. Merk at vurderingene om hvorvidt barn skal ha samvær med voldsutøver med eller uten tilsyn, normalt gjøres av barnevernet. Dette er altså vanligvis ikke en vurdering som krisesentrene gjør.